Av og til synes jeg det er litt rart at jeg bruker massevis av ord og uttrykk hver dag, uten å vite hvor de fleste av dem egentlig kommer fra. Eller hva de en gang egentlig betydde. Andre ganger, synes jeg det er en rar ting å lure på, for de fleste ord har sikkert ikke noen særlig interessant opprinnelse. Men av og til leser jeg fine historier om ord, slike historier jeg skriver ned, og da får jeg igjen troen på at alle ord har et slikt lite eventyr bak seg.

I dag lærte jeg hvorfor kolonialforretning heter nettopp det. Fordi den solgte varer fra koloniene. Det er så logisk at jeg ikke har funnet på å tenke over det før, men likevel ble svært overrasket når jeg hørte at det er nettopp slik det er.
Et ord som ikke er fullt så logisk er skokk. I dag bruker man skokk mest om en flokk, men egentlig er en skokk et mengdemål, og halvparten av et stort hundre, som er 120. 60, altså.
Det er sjeldent jeg finner så mange ordeventyr som når jeg leser historie. Tanks, for eksempel, ligner ikke på tank for ingenting. Da britene utviklet stridsvognen under 1. verdenskrig, kalte de dem tank og sa at det var et fartøy å frakte vann i. Vanntank, altså. 
En ting jeg aldri har lurt på, er hvorfor Sovjetunionen heter Sovjetunionen. Jeg burde ha lurt på det, det er jo litt rart å ta en union av et eller annet for gitt. Men før jeg rakk å lure på hva en sovjet var, leste jeg at en sovjet er et arbeiderråd. Og siden arbeidere var hva Lenin ideologisk baserte sin makt på, er det jo ikke spesielt overraskende med en union av arbeiderråd.
I forbindelse med Sovjetunionen dukker det dessuten ofte opp et teaterbegrep; jernteppe. (Og for all del, det er ingenting som heter hjerneteppe..) Den gang teater var på linje med ekstremsport i risiko, ettersom gasslamper eksploderte i hytt og pine, fant man etterhvert ut at en måte å minke dødsfallene på, var å senke ned et teppe mellom scenen og publikum når det begynte å brenne. Et jernteppe. Man så ingenting, og overlevde dessuten. Under Sovjettiden, lå det et jernteppe gjennom Europa. Utenifra så man ingenting. Av og til, husker man ikke noe man vet at man vet, man ser på en måte ikke, og det kaller vi også jernteppe.
På skråplanet er også et opprinnelig teaterbegrep. Fra den gangen scenegulvet var skrått for å skape det riktige perspektivet, og skuespillere gjerne var mennesker som var litt ville og skrullete. Om man var på skråplanet, oppførte man seg som en skuespiller, og det var jo ikke riktig.

Och glaset glittrar tyst på vårt bord / Lika tomma som ord  synger Kent i Sverige. Og det er det som er litt fint og skummelt med ord. For mens en spade er en spade, er ikke et ord alltid et ord. Ord er tomme helt til en mening eller tanke fyller dem. Det går an å si jeg elsker deg på like mange måter som det går an å elske.

Ord er bare ord, men når de får en historie, blir de likevel litt mer. Slik det er med de fleste ting.
(Når jeg leste gjennom, så jeg at jeg hadde brukt uttrykket hytt og pine. Hytt og pine?)