Før påske, hadde jeg aldri lest en bok av Lars Saabye Christensen. Egentlig var det litt flaut, jeg kunne jo massevis av Saabye Christensen-titler, og han var for meg en litt betydelig del av den norske litteraturen. Hvorfor, vet jeg ikke, jeg hadde jo aldri lest en bok av ham, men sånn var det nå likevel. Ekstra flaut var det jo at jeg ikke hadde lest Beatles. Det er få band som har fascinert meg mer enn The Beatles, og dessuten hadde de fleste andre som leser bøker, ihvertfall de i klassen min på ungdomskolen, lest og elsket den. Jeg hadde ikke.
Det var først denne påsken jeg tok meg tid, til å lese og elske den. Jeg gråt litt, lo litt, tenkte masse, og angret svært på at jeg ikke valgte å lese boken hjemme, men på påskeferie uten tilgang til Sgt Pepper’s  og Love me do.

Nå kan jeg enda litt mer om Lars Saabye Christensen, etter å ha lest Gutten som ville være en av gutta. Det er vel egentlig en barnebok. Men en veldig alvorlig barnebok, og også ganske morsom. Litt trist er den også, for det er en bok full av en liten gutts store og små drømmer, og også de enda større skuffelsene. Og det er få ting som er så trist når de som fortjener det aller mest, ikke får det til.
Men noe som da hører med, er jo hvor fint det blir om det likevel går.

Otto er kamerat med dotømmeren som ikke spiser av lasset, og Karsten, avisbudet som vant 2. verdenskrig, men som har en granat bak øret, inne i hodet.
Otto liker å strekke lakner, og det beste han vet er å skåre for Frigg og å trikse til tjue, men han har ikke gjort noen av delene ennå.
Moren er byens beste til å vaske fotballdrakter, og faren flytter pianoer, papegøyer og kjøleskap med skarpe kanter.
Otto kaster stein på dommeren som besvimer. Otto liker omveier, for det er der tingene skjer. Otto krever egentlig ikke så mye, men det er egentlig litt trist at han ikke en gang får det lille han krever fullt og helt.
Men Otto Olsen er bedre enn ingen.
Ingen er bedre enn Otto Olsen.

Om jeg skal få beskrivelsen ‘øm og varm’ til å passe på en bok, må det være denne.
Så absolutt.

I går møtte jeg en gutt som hadde rappet et bilmerke, slik de gjør det i Beatles. Jeg tror ikke han hadde samme motiv som gutta i Beatles, men jeg syntes det var litt fint likevel.