“Folk får si hva de vil, men det eneste som faktisk hjelper mot sorg, er glede.”

Elizabeth McCracken, Niagara Falls All Over Again.

I tillegg til Den Eldste, Christopher Paolinis oppfølger til Eragon, som skulle bli bursdagsgave til Lillebror, kjøpte jeg bare en bok på Mammutsalg i år. Nick Hornbys Fritt Fall. Jeg har aldri lest noe av Nick Hornby før. Jeg har sett filmatiseringen av Gutter er gutter, og likte den svært godt, men det teller på en måte ikke. I en bok er det Nick Hornby som forteller meg en historie, i en film er det noen andre som forteller meg Nick Hornbys historie, og de forteller det helst fra sin synsvinkel. Jeg er veldig glad i å se historier fra andres synsvinkler, men aller best liker jeg likevel forfatterens versjon av sin egen historie.

Jeg kjøpte den fordi baksideteksten fikk meg til å tenke på en historie jeg selv begynte å dikte. Det var en slik historie som aldri kom til tastaturet, og bare noe kom ned i notatboken. En slik historie som lever mest i mitt eget hode, der handlinger, karakterer og dialoger utvikler seg fritt. Helt til det stopper. Og når det stopper virker ikke notatene i boken så levende som de gjorde den gangen historien ble til og levde av seg selv inne i hodet mitt. Dialogene og karakterene blir tamme og naive om jeg ikke holder liv i dem. Min historie utviklet seg fra en liste jeg tenkte meg over forkjellige grunner til å ta livet av seg. Hver grunn, i hvertfall to-tre, fikk sin karakter, og disse karakterene møttes en kveld på en bro de hadde tenkt å hoppe fra. Det regnet dessuten.

Jeg kjøpte Den Eldste fordi Lillebror likte Eragon. Og det er sjeldent han liker bøker. Nesten like sjeldent som han leser dem. Jeg likte ikke Eragon. Og mye mindre likte jeg filmatiseringen. Jeg prøvde så hardt jeg kunne å like det, jeg var jo nødt til det, det var jo fantasy. Men jeg fikk det ikke til. Likevel tror jeg at jeg kommer til å lese Den Eldste.

Jeg tror jeg liker Nick Hornby. Han er morsom. Alvorlig. Og rar. Uten at det er skikkelig spennende, skriver han på en slik måte at han bare får meg til å bla, og bla, og bla videre.
I Fritt Fall forteller Martin, Jess, JJ og Maureen om hvorfor de på nyttårsaften gikk opp på en 15 etasjers høy bygning, hva som skjedde der, og hva som skjedde siden.
Martin er et berømt frokost-TV-fjes, og lever et liv deretter. Han har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha bommet på alderen til en for ung jente, han mister både jobben og kona, og livet er tøft.
Jess er en attenårig ministerdatter, storkjefta og impulsiv, typen hun er forelsket i sklir vekk, livet er tøft. I hvertfall akkurat da.
JJ er amerikaner fra Chicago, han lever for musikken si, og bandet er alt han har. Bandet oppløses, så også forholdet til dama. Han kjører rundt i London som pizzabud, livet er tøft, og tomt.
Maureen er en middelaldrende, dypt troende katolikk, og også enslig mor til en sterkt utviklingshemmet gutt. Hun kan ikke gjøre mye annet enn å ta seg av gutten, livet er tøft, meningsløst, og det har vært slik i rundt 20 år. Hun er klar for å begå den største synden av dem alle.

På et merkelig vis blir disse fire venner. Men det er ikke et helt vanlig vennskap, og i begynnelsen er det ikke alle som er like mye med på det. Men det er et svært sterkt vennskap.

Siden de fire forteller litt av historien hver, blir bokens språk svært variert. For hvem tror vel egentlig noe på at en middelaldrende katolikk og en ung og rocka amerikaner skriver på samme måte? Det er en av de fine og morsomme tingene i boka. Kontrastene i språket.
En annen ting er at språket mitt har blitt påvirket av Jess’ og JJs språk. Spesielt har jeg begynt å bruke ordet ‘type’ på en ny måte. “Han var litt sånn, type: høy, mørk, snakket hele tiden.”
Jeg begynner å kategorisere ting og mennesker, i helt egne, små kategorier. I typer.

Jeg likte slutten. Det er ikke en typisk Happy Ending. Men når jeg tenkte litt over den, ble den ganske fin, litt lykkelig, men mest av alt håpefull. Det er ikke en slik bok med Happy Ending. En Happy Ending ville ikke vært realistisk, noe Hornbys slutt er. Og sammen med det Martin sier om en mann som hadde overlevd et selvmordshopp fra en bro, som sier at like etter at han hadde hoppet, gikk det opp for ham at han kunne ha løst alle sine problemer, bortsett fra det han var midt oppe i akkurat da, ville ikke en Happy Ending vært noe å skrive opp på listen over gode grunner til ikke å ta livet av seg.
Som Jess sier når hun snakker om storesøsteren som har forsvunnet. Om leseren håper at søsteren kommer tilbake på slutten, kan hun bare glemme teorien, det er nemlig ikke en slik type bok. Det er ikke en slik bok.
Det er ingen lykkelig slutt, men det er en slutt, og den er lykkelig.

Da jeg var ferdig med boken, regnet jeg ut hvor lang tid det ville tatt å falle ned fra bygningen, om jeg regnet med at bygningen var rundt 30 meter høy, og tyngdens akselerasjon 9,8. Så tenke jeg over hva de fire ville ha tenkt i den tiden. Det ville tatt like under tre sekunder.
Det merkelig er at de to som jeg tror ikke ville angret noe i den tiden, er de to som ved bokens slutt har et litt bedre liv.